Et lite avsnitt fra jubileumsboken. Sangkoret Vox fylte i år 30 år i 2008 og har i den sammenheng vært  på jubileumstur i Åmotfors.

Til Värmland, det sköna.

 ”Ska’ ni sjunga hela helgen?” spurte småguttene i gata.

Det var en solblank oktoberfredag i Åmotfors og VOX’ere var på vandring fra vertshuset ”Vita Âlgen” til Folkets Hus for å ha seminar i kinosalen. Stedet er lite, så alle visste det meste om hva i broderlandet, og vi bodde på Vita Âlgen, der Helena Neraal tok godt imot oss. Toget vi kom med, stoppet utenfor vertshuset, som lå like overfor stasjonsbygningen, og vi ble ledet over jernbanesporet av Helena selv. På hustaket tronet en diger, hvit elgfigur. Så da kom vi fra ”Den hvite hest” til ”Vita Âlgen” – så å si på sangens vinger (og med Svenska Järnvegar). Der skulle vi være fra fredag 10. til søndag 12. oktober.

Vi ble tatt imot med kaffe og ”Världens godaste bullar” mens Helena fortalte om stedet, som var skysstasjon fra gammel tid. Navnet på stedet kom av at det visstnok eksisterte en spesiell stamme med hvite elger i området. Vertshuset var nå brukt bare til grupper av ulike slag –

gjerne norske (– hun er norsk gift).
Og alle nyter godt av vertinnens tapas tilberedt etter hennes egne oppskrifter.
Alle råvarer var dyrket lokalt og tilberedt av Helena og hennes gode, lokale hjelpere.

Seminaret.

I Folkets Hus gikk seminaret sin gang. Det var stoffet til jule/jubileumskonsert som sto på planen – og vi så fram til å samarbeide med gruppa ”Vintermåne” som koret hadde hørt under festivalen i Skien. Så det gjaldt å bli så gode som mulig. Alle hadde sine notehefter klare. Marianne bar stadig rundt på en blåblomstrete tøyveske – kunne det være en sminkepung, eller?

Etter en økt på to og en halv time, var det spasertur ”hjem” til en ”enkel  middag” – salat, ratatouille og kalkunfilet med brie-fyll. (Annen ”fyll” var det ikke).

Måltidet ble inntatt ved et formidabelt eiketres spisebord med plass til 30 personer. Bordet var håndhøvlet av lokale håndverkere – noe som ikke minst imponerte de snekkerkyndige blant oss. Kaffe med tilbehør var tilgjengelig.

Lørdagen var vi i gang igjen med seminar, avbrutt av ”Harry- tur” med buss til Arvika.

Vi spøkte litt med at vi nordmenn alltid skulle på systembolaget. Sjåføren påsto at han ”tyckte om nordmännen. ”Jag har aldrig sett en grinig nordmann, men jag treffat månge griniga svenske” sa han. Så fraktet han oss til idylliske omgivelser rundt  Rackstadmuseet der vi - og han -  fikk lunsj. Der var også et stort galleri med malerier skapt av svenske og norske kunstnere, og mange benyttet sjansen til å se seg om før bussen tok oss tilbake til Åmotfors.

Marianne tviholdt fortsatt på den lille, blåblomstrede.

Fest med Helenas Tapas

Dette var dagen for Jubileumsmiddag, og festkledde Vox’ere samlet seg med bobler i glassene mens forventningene steg der vi beundret  oppdekningen på det håndhøvlede bordet.

Da vi hadde satt oss, presenterte Helena kveldens meny, som var tapas laget av lokale råvarer, til dels i uvante sammensetninger, alt delikat presentert og ledsaget av en utvalgt rødvin.

Som seg hør og bør ved slike anledninger var det utnevnt en toastmaster – denne gangen var det Olaug som presenterte talerne, med treffende sitater ”fra barnemunn”. Mange hadde ordet. Og applausen runget og stadig ble det sunget ”dette skal væ-æ- re …. sin skål, hurra”. Vektige ord kom fra leder og dirigent. Helena og staben ble behørig takket og skålt for.

Styrket av tapas, vin og entusiasme forlot vi bordet og styrte mot kaffebaren. De sprekeste gikk på leting i husets imponerende samling av CDer med dansemusikk av alle slag. Andre tok seg en tur rundt i huset der det var mange interessante bøker og gjenstander å titte på.

Og Marianne dirigent hadde stadig med seg sin lille blå.

Ettersom dette tross alt var et seminar, ble det også noen timers hvile før søndagen.

Etter nok en deilig søndagsfrokost, tok vi en ny økt i Folkets Hus med pugging av tekst og stemmer. Marianne introduserte stadig nye oppvarmings- og balanseøvelser, kanonsang og

lytteøvelser. Stadig sto den lille blåblomstrede på pianoet.

Skrinet med det rare i

Da  nysgjerrigheten var på bristepunktet,  ble spenningen endelig utløst. Opp av den blå kom hodepynten til selve Svaneprinsessen fra balletten ”Svanesjøen”. Tsjaikovskis musikk lød fra spilleren og leken var i gang. Hodepynten  ble plassert på hodet til Rosa som trippet rundt med skjelvende ”vinger” mens Oddvar fektet med armene og ”husj’et” som skremmende trollmann. Resten ble til et ”corps de ballet” rundt Rosa og sto som skremte, fortrollede svaner med en forkrøblet ”vinge” og hodet hvilende mot den andre ”vingen”. Føttene ble plassert i  ”fullkommen” balanse, der vi vernet den fortrollete ”svaneprinsessen” mot all ”husj’ingen”.

Adjø til Vita Âlgen

Etter denne usedvanlig grasiøse avslutningen i Folkets Hus var det bare å få med seg det man hadde kjøpt av  Tapaskokebok og håndklær eller andre minner fra vertinnens ”Âlgbutik” og ta avskjed med den skjønne Helena.

Buss med sjåfør sto klar, og første stopp var  ”Krokonilen” der vi fikk lunsj og dernest var det sjanse til handling i Olav Thons  nye kjøpesenter like utenfor Charlottenberg. Der fikk de siste svenske kronene rulle før bussen rullet videre til Oslo og Rødtvet.

Helgens begivenheter hadde kanskje gjort stemmen litt rusten, men vi følte oss likevel ganske bra rustet til å møte Vintermåne i november.